Historien om Thomas viser hvordan selv redde dyr kan gjenvinne tilliten til mennesker.

Følgende historie er sendt til Dyr.no og handler om katten Thomas. Han var en av flere katter som levde i en garasje hos en dyresamler. Kattene var ikke kastrerte og formerte seg ute av kontroll. Kattene ble reddet ut av Foreningen for omplassering av dyr (FOD) som sørget for nye, gode hjem til kattene. Særlig preget av sin fortid var Thomas, som sannsynligvis hadde hatt mange, negative opplevelser i løpet av sitt liv i garasjen. Hans første reaksjon når han kom i kontakt med mennesker var frykt og flukt.

Historien om Thomas

Katten Thomas kom til meg sammen med tre andre katter gjennom et omplasseringsprogram. De tre andre var trygge, kosete katter, men Thomas var redd og flyktet ved første anledning. Da døren til buret han satt i ble åpnet pilte han bak vaskemaskinen. Der ble han, selv om jeg lokket med både godbiter og fine ord. Jeg prøvde å stikke hånden bort til han så han kunne lukte på meg, men han freste og hugget etter armen min. Jeg skjønte fort at han ikke var interessert i klapp og lot han være i fred. Thomas gjemte seg bak vaskemaskinen i mange dager, og turte bare å komme frem etter at jeg hadde lagt meg. Etter hvert turte han å ligge på stolen under bordet eller under sengen, men han kom aldri bort til meg.

En av de andre kattene, Nero, pleide alltid å komme løpende når jeg satt på do, for å bli klappet. En dag så jeg at Thomas sto i døråpningen og så på at Nero ble klappet. Han virket veldig nysgjerrig på hva det var jeg gjorde som fikk Nero til å legge seg på ryggen og male av all sin kraft. Flere dager på rad sto Thomas og så på. Men så en dag kom han kom han inn på badet mens jeg klappet Nero. Han gikk helt inntil kroppen til Nero så de sto side om side. Der sto han helt i ro. Jeg var helt sjokkert over at Thomas som hadde klort og frest plutselig sto foran meg så nærme at jeg kunne ta på han. Jeg tok hånden forsiktig fram og strøk han over ryggen. Thomas sto stiv som en pinne, men helt i ro. Så jeg strøk han på ryggen én gang til. Ryggen hans var helt hard og jeg lurte på om han var frosset av skrekk. Og så klappet jeg han én gang til.

Da gikk han rolig ut av badet igjen og tilbake til dørkarmen og ble stående å se på. De neste dagene kom han inn på badet hver eneste gang jeg var på do, og jeg fikk klappet han litt lenger for hver gang. Ettersom dagene og månedene har gått har Thomas blitt tryggere og tryggere og i dag elsker han å ligge på fanget og bli klødd på magen mens han kurrer som en due.

Selv om jeg er veldig glad i de andre kattene er det noe spesielt med Thomas. Han som var så redd at mange ikke så noe håp for han. Og nå er han den mest takknemlige og kosete av dem alle. Det viser at ingen katter er for sky til å kunne bo sammen med mennesker, så lenge man gir dem tid og mye tålmodighet.